Ulvehjerte av Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng

Noe våknet i Martin i bok en. Og noe har våknet på grunn av Martin i bok to. Hvis Martin er Apefjes, hvem har et Ulvehjerte?

Fremmed, dyp mannsstemme. På gebrokkent engelsk.
  Pappas stemme. Samtale. På engelsk.
  En annen stemme bryter inn.
  Snøfting i mikrofonen igjen. Pusting og pesing.
  Barnelatter igjen, fikling med knottene.
  Stemmene i bakgrunnen trekker seg lenger unna, men blir samtidig mer hissige.
  Et rop. Pappas, tror jeg. Mannsstemmer. Bryske.
  Et rop til. Mammas.
  Et skudd.
  Mammas skrik. Omtrent samtidig.
  Snøfting i mikrofonen.
  Ikke noe mer.

Det hele startet med en minidisk-spiller. Etter niognitti låter kom det siste sporet som forandret livet til Martin for alltid. Han har gått fra å være en vanlig trettenåring til en rå klatrer, beryktet tagger og en gutt med en farlig fortid.


I bok to: Ulvehjerte har Martin blitt skremt av alt som skjedde i bok en: Apefjes. All gravingen i sin egen fortid fikk opp så mye skummelt at Martin bare vil vende tilbake til sitt vanlige, kjedelige liv med moren. Han vil ikke lenger være Apefjes som klatrer de høyeste bygningene i Oslo og tagger merket sitt der.  Han vil ikke lenger vite hvem som drepte faren, hvordan han fikk sine ekstreme klatreferdigheter eller hvorfor de alltid må flytte. Han vil bli vanlig igjen. Men det er for sent. For grunnen til at moren og han alltid har flyttet er for de egentlig har flyktet. Og nå er de funnet. Apefjes-taggen dukker opp igjen på Oslos skyline. Tagger han i søvne? Er det en Copycat? Og mens Martin jakter på hvem som tagger Apefjes-tagger, jakter noen på ham. Ulene kommer nærmere, og sporene viser det er ulv.

Jeg liker hvordan historien hele tiden elegant veksler mellom å bli fortalt som en bok og som en tegneserie. I begynnelsen lette jeg etter et mønster, om tegneseriedelen tok seg av en del av historien og teksten en annen, men det tok ikke lang tid før jeg glemte å lete og bare leste. Teksten er lett å lese, som i Gamer brukes det korte setninger og få ord til å skape spenning, ikke for å gjøre den for enkel. Tegningene har et eget særpreg. For meg så virker de å være inspirert av manga og undergrunnstegneserier, på en måte som om Christopher Nielsen hadde tegnet Dragonball. Sammen skaper tekst og tegning et eget univers som du aldri er helt sikker på hva vil skje i. Er det drøm eller virkelighet, denne opprinnelsehistorien til en litt skakk superhelt fra Oslo?

Jeg leste bok en og bok to i ett jafs. Noen brikker faller på plass i bok to, noen brikker er fremdeles borte, historien om Martin er enda ikke ferdig. Jeg ble av og til sittende med følelsen at det manglet noe, at det skulle være litt mer forklaringer. Kanskje jeg leste for fort, kanskje jeg er utålmodig, uansett er bøkene kanonbra for unge som ikke gidder å lese. Denne boken åpner de, og den forblir åpent til siste side er lest. Bok en har vært etterspurt her på biblioteket og jeg regner med bok to vil bli det samme.

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek

Målgruppe:

Tagger:

Tipset av: Bjørn Veen 16. juli 2013