Min grusomme hemmelighet

Sigbjørn Obstfelder, Herman Wildenvey, Arthur Rimbaud. Da disse karene levde og skrev var de fryktet, de var kjendiser, de var farlige! Nå er de kun navn som suser forbi i en norsktime

For det er natt. Og det er lyst og godt
her nede på de asfalterte dybder.
Forlengst er dagen og dens mørke gått.”

-  Storby-natt av Rudolf Nilsen


Diktlesing er ikke vanlig. Ikke blant voksne, ikke blant barn og den er nesten ikke eksisterende blant ungdommer. Noe som er ganske rart. For disse korte tekstene rommer som ungdommene store følelser! Ord og setninger skrevet ikke for å informere, ikke for å fortelle, men for å oppleves. Dikt vil føles, smakes, de behager og plager. De vil vise mer enn å fortelle.

Denne magien opplever Sigbjørn en sensommerskveld hos sin mormor, og den skremmer ham. For Sigge er en av skolens toppbøller. Han er en langhåret pøbel som stjeler lunsjer, tagger og er storsnutet mot bibliotekarer. Denne nye trangen til dikt er en grusom hemmelighet som ingen må få vite om! Men dersom hemmeligheten ikke kom ut ville det ikke blitt noen historie. Sigge får uventet poesihjelp av en jente i klassen og ikke alle synes det er ok å gå fra pøbling til poesi. Det er få ting som ødelegger skrekk som latter og ler folk av Sigge, ler de også av pøbelkompisene hans. Kjærlighet, intriger og en god del galskap i en glad og morsom ungdomsbok.

Historien balanserer på en knivsegg mellom morsomt og teit. Det er ingen realistisk bok dette, den er nærmere “En pingles dagbok” i stemning enn “#Alfahann”for å si det slik. Sigge som bølle virker ganske flåsete. Sigge som diktfrelst er lættis. Selv om boken er fort lest og glemt er det en fare for at du kan bli hektet på et av de mange flotte diktene i boka.

Boka er på 199 sider og gitt ut av CappelenDamm. Du finner den også som ebok i eBokBib

Bjørn Veen, Gjesdal folkebibliotek

PS: Det er i november 150 år siden Sigbjørn Obstfelder ble født i Stavanger. Det vil bli feiret!
http://www.stavanger-kulturhus.no/Obstfelder-150-aar

Målgruppe:

Tagger:

Tipset av: Bjørn Veen 7. juni 2016