Kire 1: Hulder av Tonje Tornes

Vi har alle lest og hørt eventyr og sagn da vi var små. Så når denne folketroen brukes i bøker, filmer og musikk er det som en liten del av barndommen blir vekket til live

Det begynner så idyllisk med Erik og moren på tur. Men idyllen slår snart sprekker. Moren til Erik er meget spesiell, hun ser ting andre folk ikke ser, og denne dagen ute på myren går det galt, skikkelig galt.

Ett år senere møter vi Erik og faren på vei til Tonstad og Sirdal. Moren er innlagd på en behandlingsanstalt der, Alvheim, og de skal flytte opp dit fra Kristiansand for å være nær henne. De har kjøpt en gammel gård av en venn av morfaren til Erik. Moren var fra Sirdal, men selv har Erik så vidt satt sine føtter her. Faren skal jobbe som bibliotekar, Erik skal begynne på ny skole.

Ny skole, nye klassekamerater og nye lærere. Erik holder seg for seg selv, han husker hva moren sa da han begynte på skole for første gang:“De vil føle du er annerledes, hadde hun sagt. Folk frykter alt som er ukjent. Men du skal ikke la det plage deg. Du og jeg er spesielle, vi to. Men vi passer ikke inn i denne tiden.” Første skoledag er heller ingen suksess, og på gården kjenner han seg iakttatt, og alltid denne kulden. Kulden han kjente under de dramatiske opplevelsene på myren. Erik føler seg fryktelig alene. Men han blir heldigvis ikke alene. På skolen får han kontakt med to som har sin egen hemmelighet. Og hjemme på gården får han enda merkeligere forbundsfelle, en myk, yppig en som han ikke har noen problem med å komme i nærkontakt med:"Erik kunne ikke hindre blikket i å gli over henne. Hadde huldre brystvorter? Jo, han mente å kunne skjelne to små knopper under det tynne mosestoffet. Det stakk i ham, et dypt, sødmefullt stikk." Erik vil trenge all hjelp han kan få, for mørke krefter truer ikke bare ham, men hele dalen!

Kire er litt skummelt: Kreftene til de underjordiske blir sterkere når det blir mørkere, og under en skoleforestilling i gymsalen prøver noe å komme inn vinduet. Det var dødsskummelt!
Kire er litt pirrende, Flora er en hulder som har evner hun gjerne vil prøve, og Erik er lett å lokke.
Kire er litt trist. Både moren til Erik og Lena som skulle gått i klassen hans er innlagd og neddopet på Alvheim der de visner hen. Kan Erik hjelpe dem?

Vi er heldige som har en rik folketro her i landet. Det gir oss røtter, en tilknytning til de som kom før oss. Og en av de flotteste skikkelsene i folketroen er huldra. Det er klart at forføreriske kvinner pleier å fenge, men huldra er mer enn et pent fjes. Hun er en stolt kvinne med sterke meninger. Så selv om Erik er hovedpersonen i denne boken stjeler Flora mye av rampelyset.

Det som grep meg aller mest i boken aller mest var naturen som kommer så nær i boken. Kanskje var det for jeg selv voks opp i nærheten, helt ved porten til Sirdal. Jeg kjenner dette landskapet med sine bratte fjellvegger og sin smale himmel. Jeg ser det for meg nesten uten boken trenger beskrive det. Lukter den mørke, våte lukten av mold, det kvasse stikket i nesen av granbar. Den trykkende stemning av lave skyer, de første strålene av sol på fjelltoppene. Einer i skoen, solen i nakken, blikket rettet oppover. Denne følelsen av å være ute, av å være hjemme. Men og denne følelsen av du ikke er alene når du er ute, at noe eller noen ser på deg fra et kratt, bak en stein. Det er vanskelig å fange fjell, det er lettere å bli bergtatt.

Det jeg ikke likte var at det var vel mye banning. Og det sier jeg, som selv fører unødig mye udannet tale. Jeg synes bare det ble vel mye. Og denne linjen fra wikipedia-artikkelen om huldre sier noe om “verdensbyggingen” til boken uten å røpe noe særlig av innholdet: Folketro er ingen logisk eller konsekvent tankebygning. Da kan det være vanskelig, og kanskje unødvendig, å prøve å få alt til å henge sammen.

Forsiden er kanonbra. Den ble enda bedre etter boken var lest. Sånn skal det gjøres, skummel og litt pirrende uten å bli flaut.

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek

Målgruppe:

Tagger:

Tipset av: Bjørn Veen 29. november 2013