Faen ta skjebnen av John Green

Den store kjærligheten. Den dukker ikke opp så ofte. Men for Hazel Grace dukker den opp på et støttemøte for ungdom med kreft i form av Augustus. Hun har lunger så dårlige på grunn av kreft at hun er tvunget til å dra med seg en oksygenflaske overalt. Han har ofret en fot for å bli kreftfri.

Boken er vakker, for kjærlighet er vakkert.  Som den kvelden de har i Nederland, med middag og champange, boblende skrevet om de to nyforelska.
Boken er morsom, fordi Hazel og Augustus er genuint morsomme.  Som når Augustus tyner Hazel for å ha brukt opp sitt ønske (alle kreftsyke barn i USA før oppfylt ett ønske fra en stiftelse) på noe så klisjéfullt som en reise til Disneyland.
Og boken er av og til, bare av og til, grusom. Fordi kreft er en grusom sykdom, døden er endelig og de gjenlevende må leve videre med sorgen over å ha mistet en de elsket.

I bøker, filmer og spill finner vi forbilder som kan inspirere. Vi blir vist deres gode sider, får sett deres gode valg og lar deres handlinger være en inspirasjon i hverdagen. Noen forbilder er nesten for perfekte, så gode og snille at du tror ikke på dem. Noen forbilder gjør ting som forbilder ikke skal, eller, ting som foreldre mener forbilder ikke skal gjøre. Hvorfor alt dette snakket om forbilder? For jeg opplever Hazel og Augustus som forbilder. Ikke for det de gjør alt riktig, så langt derifra. Men for de i møte med noe forferdelig ikke lar seg knekke! De er mennesker med sine feil og svakheter, men de gir seg ikke uten kamp, som poeten Dylan Thomas skrev:
“Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.”

Dette er en følelsesmessig berg-og-dalbane. Jeg gikk fra å le høyt på en side av boken og å kjempe mot tårene på den neste siden.  Ja, det handler kreft, død og de som blir igjen, men størst av alt er allikevel kjærligheten.

Målgruppe:

Tagger:

Tipset av: Bjørn Veen 22. mars 2013