Alt jeg sier er sant

Om å droppe ut av skolen. Om å miste noen. Om å finne noen. Om den første gangen. Om å bli litt voksnere.

“Alt jeg sier er sant” er en bok som ikke gir alle svarene, men den stiller jammen mange spørsmål. Hovedpersonen er Alicia, en ung kvinne på 16, mener derimot hun vet det meste, og skulle hun trenge hjelp, vel, så har hun sin mormor:

Jeg har skjønt at det finnes ulike metoder for å håndtere vanskelige situasjoner. Noen mennesker diskuterer med seg selv, skriver lister, stryker over, krysser av. Andre drikker sprit, doper seg og skjærer seg i håndleddene. Selv går jeg til mormor. Det fungerer ganske bra, det også

Alicia mener hun er skapt for “stordåd”, og da nytter det ikke å sitte på videregående og skusle vekk livet. Alicia har mer enn nok selvtillit, hun breier seg såpass ut at hennes problem, hennes tanker, hennes liv tar så stor plass at det ikke er rom igjen til andre. Men det er først og frem litt kjekt å få ta del i et liv der hovedpersonen virkelig har tro på seg selv, det er mye futt i denne jenta. Hun dropper ut av skolen, får seg jobb på kafé og flytter til sin mormor. Det blir en høst med store følelser, gode og vonde.

Ikke alle kjenner besteforeldrene sine. De kan være ukjente ansikter på gamle bilder, for andre er de noen som av og til må besøkes til på gamlehjem. Men for noen er de den perfekte allierte mot foreldre, en som kan forstå dem, har tid til dem og ikke minst, har et godt grep på foreldrene deres. Mormor til Alicia er en sånn, det er lett å se hvor Alicia har selvtilliten fra. Hun er tøff, og når Alicia krangler med foreldrene, som er sånn ca. alltid, er mormoren god å ha å snakke med. Mormødre. De er tøffe gamle damer. Det var min mormor og. Men ingen, selv ikke mormødre, lever evig.

En morsom tristbok. En alvorlig gladbok. En bok om livet med en hovedperson som er frittalende og rett på. Veldig verdt å lese

Målgruppe:

Tagger:

Tipset av: Bjørn Veen 10. oktober 2014